Fredag 17. Oktober fikk vi muligheten til å besøke det Norske teateret. Vi fikk se teaterstykket Jungelboken og vi fikk snakke med selve hovedpersonen, Adil. Ikke nok med det, men vi fikk også være med inn på scenen og lærte en koreografi, hvor deler også ble brukt i stykket. Jeg personlig hadde gledet meg lenge til denne dagen. Jeg elsker å danse, og kunne ikke vente med og få snakke og møte selveste Adil (som vant dansefeber). Men dansen hans var også det eneste jeg visste om han. Så da Adil kom ut av det såkalte ”jernteppet”, ganske høy og kjekk, og begynte å fortelle om livet sitt, ble jeg faktisk overasket over livshistorien hans. Han hadde virkelig kjempet for det han elsket. Altså dans. Samtidig visste han ikke hvem han var, hvem han skulle henge med, eller hvordan han skulle oppføre seg da han var yngre. Dans hjalp han til å finne seg selv. Som han selv sa, følte han seg litt som Mowgli. Mowgli tror han er en ulv, mens alle sier at han er et menneske. Han prøver å se om han er en ape, eller kanskje en slange. På samme måte viste ikke Adil hvor han hørte til. Jeg syntes det var skikkelig interessant og høre om livet/kampen til Adil, som gjorde at han er der han er i dag. Etter ”foredraget” til Adil ble vi vist rundt på scenen, hvor vi endte opp i et lokale. Der stod en av danserne klare til å lære oss en koreografi. Jeg som jeg tidligere har nevnt, elsker å danse. Så dette var noe jeg hadde gledet meg til. Noe jeg ikke var forberedt på, var å vise fram koreografien på scenen foran de to andre klassene. Og la oss ikke glemme at NRK stod og filmet oss. Men hele opplevelsen var jo spennende og morsom. Når vi var ferdig med å vise dansen, fikk vi gå å kose oss i Oslo et par timer. Nok til å bruke litt penger her og der!
Når vi kom tilbake var forestillingen alt som gjaldt. Nå skulle vi få se historien som Adil tidligere hadde snakket om. Jeg ble faktisk overaska over hvor modernisert stykket var blitt. Men det var også spennende. Apene var jo de vi kaller dagens ”sosser” mens slangen var ”kill bill”. Vanligvis liker jeg ikke når man moderniserer eventyr. Men av en eller annen grunn ble jeg fanget i Mowglis dilemma, og følte spennende med på hvordan det hele ville ende. Alt i alt var dette en opplevelse jeg aldri vil glemme. Noe jeg kan takke det Norske teater og Sandvika vgs.
Når vi kom tilbake var forestillingen alt som gjaldt. Nå skulle vi få se historien som Adil tidligere hadde snakket om. Jeg ble faktisk overaska over hvor modernisert stykket var blitt. Men det var også spennende. Apene var jo de vi kaller dagens ”sosser” mens slangen var ”kill bill”. Vanligvis liker jeg ikke når man moderniserer eventyr. Men av en eller annen grunn ble jeg fanget i Mowglis dilemma, og følte spennende med på hvordan det hele ville ende. Alt i alt var dette en opplevelse jeg aldri vil glemme. Noe jeg kan takke det Norske teater og Sandvika vgs.
Bildet er tatt fra: http://www.detnorsketeatret.no/netuser/repertoire/presentation.asp?pid=281
