Opplevelsen i jungelen!

Fredag 17. Oktober fikk vi muligheten til å besøke det Norske teateret. Vi fikk se teaterstykket Jungelboken og vi fikk snakke med selve hovedpersonen, Adil. Ikke nok med det, men vi fikk også være med inn på scenen og lærte en koreografi, hvor deler også ble brukt i stykket. Jeg personlig hadde gledet meg lenge til denne dagen. Jeg elsker å danse, og kunne ikke vente med og få snakke og møte selveste Adil (som vant dansefeber). Men dansen hans var også det eneste jeg visste om han. Så da Adil kom ut av det såkalte ”jernteppet”, ganske høy og kjekk, og begynte å fortelle om livet sitt, ble jeg faktisk overasket over livshistorien hans. Han hadde virkelig kjempet for det han elsket. Altså dans. Samtidig visste han ikke hvem han var, hvem han skulle henge med, eller hvordan han skulle oppføre seg da han var yngre. Dans hjalp han til å finne seg selv. Som han selv sa, følte han seg litt som Mowgli. Mowgli tror han er en ulv, mens alle sier at han er et menneske. Han prøver å se om han er en ape, eller kanskje en slange. På samme måte viste ikke Adil hvor han hørte til. Jeg syntes det var skikkelig interessant og høre om livet/kampen til Adil, som gjorde at han er der han er i dag. Etter ”foredraget” til Adil ble vi vist rundt på scenen, hvor vi endte opp i et lokale. Der stod en av danserne klare til å lære oss en koreografi. Jeg som jeg tidligere har nevnt, elsker å danse. Så dette var noe jeg hadde gledet meg til. Noe jeg ikke var forberedt på, var å vise fram koreografien på scenen foran de to andre klassene. Og la oss ikke glemme at NRK stod og filmet oss. Men hele opplevelsen var jo spennende og morsom. Når vi var ferdig med å vise dansen, fikk vi gå å kose oss i Oslo et par timer. Nok til å bruke litt penger her og der!
Når vi kom tilbake var forestillingen alt som gjaldt. Nå skulle vi få se historien som Adil tidligere hadde snakket om. Jeg ble faktisk overaska over hvor modernisert stykket var blitt. Men det var også spennende. Apene var jo de vi kaller dagens ”sosser” mens slangen var ”kill bill”. Vanligvis liker jeg ikke når man moderniserer eventyr. Men av en eller annen grunn ble jeg fanget i Mowglis dilemma, og følte spennende med på hvordan det hele ville ende. Alt i alt var dette en opplevelse jeg aldri vil glemme. Noe jeg kan takke det Norske teater og Sandvika vgs.

Bildet er tatt fra: http://www.detnorsketeatret.no/netuser/repertoire/presentation.asp?pid=281

OD hjelper ikke bare ungdommer i andre land, men ungdommer i vårt land også!

Vi ungdommer i Norge vet ikke hvor privilegerte vi egentlig er. Vi går rundt og klager over småting som lange skoledager, ikke nok ukelønn og andre bagateller. Samtidig sliter ungdommer i andre land med fattigdom, ingen utdannelse, alt for tidlige giftemål, og andre livsproblemer. De må ta vokse avgjørelser og jobbe for maten. Dette er vanligvis langt fra hverdagen til norske ungdommer. Hvis vi sammenligner norske ungdommer med andre ungdommer i verden, kan man vell si at norske ungdommer får det meste servert på et sølvfat. Dessverre er verdens rikdom fordelt slik, den dag i dag. Men organisasjoner som Operasjon Dagsverk gjør en innsats, slik at ungdommer i andre land får mulighet til utdannelse. Som videre gjør at de (sannsynligvis) gifter seg senere, og får inntekter og velferd. Dette er målet til Operasjon Dagsverk. Samtidig som Operasjon Dagsverk hjelper ungdommer i u-land, gir de også innflytelse til norske elever. Norske elever får innsikt og mulighet til å hjelpe andre ungdommer, som trenger hjelpen.
Torsdag den 23. oktober fikk jeg muligheten til å delta i Operasjon Dagsverk. Vi hadde fått informasjon om hvem vi hjalp og hva pengene vi tjente inn gikk til, hele uka. Den informasjonen gav meg innsikt og lyst til å jobbe den dagen. Slik at jeg kunne hjelpe andre unge jenter til å få en utdannelse og læren om livet. Jeg syntes at Operasjon dagsverk gjør en fantastisk jobb. Ja, de jobber for at ungdom i andre land skal få det bedre. Men samtidig jobber de for at norske ungdom skal få innsikt i verdensproblemer. Mange norske ungdommer kan være utrolige overfladiske, og det er mange som ikke vet hvordan verden egentlig er. Jeg er sikkert en av dem. Derfor syntes jeg det er ikke bare en god gjerning Operasjon Dagsverk gjør for ungdommer i andre land, men i vårt land også. Noe vi ungdommer i Norge burde være takknemlige for.

Bilde er tatt fra: http://www.diskusjon.no/uploads/post-58-1110817900_thumb.jpg og http://www.od.no/Artikler/1443.html

Faget Norsk!

Personlig liker jeg å skrive, lage historier og bruke fantasien. Som liten var det en stor drøm å bli forfatter. Jeg syntes det er spennende og lage egne verdener med egne personer i. Som man får muligheten til i skjønnlitterære tekster. Jeg liker også å få fram mine meninger, og argumentere i sakprosa tekster. Men norskfaget er ikke bare positivt for meg. På grunn av min danske bakgrunn, syntes jeg det er vanskelig å stave riktig, eller å sette setningene i en god struktur. Det er ikke naturlig for meg. Derfor er det ikke alltid like lett å skrive tekster. Alt i alt liker jeg faget norsk, det er et spennende og morsomt fag.

Vi har nå fått beskjed om at vi skal blogge, slik at hele verden kan se hva vi skriver. Jeg har vell en blandet følelse om det. For jeg er ikke sikker på om jeg vil at hele verden, eller for den saks skyld klassen skal se hva jeg mener og syntes om forskjellige saker. Noen ganger er det mer betryggende at bare læreren og jeg vet hva jeg mener om visse saker. Samtidig syntes jeg også at det er veldig gøy å blogge, og se hva andre mener om saker. Og kanskje kan de til og med overbevise meg om at jeg mener feil? Blogging blir en ny og spennende måte å utforske, og jeg ser fram til hvordan det vil forsette.