Den våte sementen mot en syngende elv.

Brasil – Norge

Hvis Norge er våt sement

er Brasil en syngende elv

hvis Norge er lårhøner

er Brasil flytende muskler

hvis Norge er en gjedde på grunna i

indre Østfold

er Brasil en vakende piraja

under den finmaskete himmelen over Rio

hvis Norge er granlegger i den dypeste snø

er Brasil palmekroner i silende sol

og så skjer det likevel:

den norske skogen reiser seg

og sprenger tregrensene

den stiger langs sine stammer

rister sine røtter løs

og legger et helt kontinent

i kram skygge

nå er det nordlys i Sør-Amerika

og det snør på Copacabana

i Stryn gror palmene inn i månen

og det regner kaffe resten av natta

og karnevalet går med

pæler

Diktet ”Brasil-Norge” er en del av samlingen ”pasninger”, skrevet av Lars Saabye Christensen som ble utgitt i 1998. Diktet omhandler fotballkampen mellom Brasil og Norge i 1998. Kampen mellom våt sement og en syngende elv. Jeg tror det diktet vil få fram forskjellen mellom Norges fotball og den Brasilianske fotballen. Brasilianerne har alltid vært regjerende i fotball, og alle odds var i mot at Norge ville vinne denne kampen. Som diktet beskriver at Norge er en lårhøne, mens Brasil er flytende muskler. Dette gjelder forskjellene mellom fotballen deres. Mot alle odds vinner Norge kampen og det kommer nordlys i Sør-Amerika og snør på Copacabana.

Christensen starter diktet med å sammenlikne Brasil med Norges fotballegenskaper, der han viser at Brasil er en del bedre enn Norge. ”Hvis Norge er(..), er Brasil(..)” Etter det første avsnittet snur det hele, og Norge er ikke lenger en lårhøne, men palmene gror inn i månen.

Gjentakelser brukes en del i diktet, spesielt i starten gjentas den samme strofen igjennom hele avsnittet. Dette virkemidlet brukes for å få sterkere frem at Norge alltid har vært og er en dårligere fotballnasjon enn Brasil, og bygger seg stadig opp mot et høydepunkt hvor det snur, og det er Norge som er sterkest. Teksten er bygget opp i avsnitt som sikkert er for å få frem de sterke kontrastene i diktet.

Diktet er delt inn i fem strofer ac ulik lengde. Hver strofe representerer et nytt tema i sammenligning av Norge og Brasil. Diktet er vel en sammenligning av to vidt forskjellige nasjoner som møtes i en fotballkamp, der den ene nasjonen har en stor fordel, og er mye bedre. Men så skjer det umulige, alt snur seg. Norge vinner.

Bilde: http://gfx.dagbladet.no/pub/artikkel/5/53/538/538982/reka320_paulowithakerreuter_1214248620.jpg

Den nye kreative måten!

Jeg syntes det var kjempe morsomt og jobbe med digitale fortellinger. Det å fortelle en historie på en kreativ måte var morsomt og utfordrene. Sammenlignet med å skrive såkalt vanlige historier syntes jeg dette var mer kreativt og morsomt. Vi måtte kombinere musikk, med stemmen og binde det sammen med bilder. Dette gjorde at det var en ny og for min del morsommere måte å få fram en mening. Men det var jo ikke bare en lek å lage denne digitale historien. Vår historie omhandlet et trist område, så det var også vanskelig å finne de korrekte bildene og musikken, som skulle passe til historien vi hadde skrevet på forhånd. Temaene vi fikk var vennskap, mot, møte mellom ulike kulturer, indentitet og ungdom, materialisme, kontroll og våge å være anderledes. Vi valgte: møte mellom ulike kulturer. For at vår historie skulle bli bedre syntes jeg den skulle vært lengre, og kanskje gått mer inn i detaljer. En digital fortelling jeg syntes var kjempe bra var både Even, Steffen, Magnus og Emil sin, og Camilla, Victoria og Martha sin. Camilla & co sin var trist samtidig som gledelig. Som filmen het: Hell i uhell. En liten gutt mister sin bestevenn, nemlig hunden sin. Men vinner en ny venn, jenta han møtte i skogen. De får veldig klart fram hvordan de frustrerende tankene til den lille gutten svimler rundt. Hvor enn han er. De har også lekt godt med bilder, musikk og kommentarer. Selv om de aldri nevner noe med at bestevennen hans er en hund, ser man det. Alt i alt var det en god, morsom, trist og gledelig historie. Jeg håper vi kan jobbe mer med digitale fortellinger i fremtiden!

"Ikke uten min datter" av Betty Mahmoody.

Boken ”Ikke uten min datter” er en fantastisk bok, som Betty Mahmoody skrev etter en traumatisk opplevelse i Iran. Hun fikk hjelp til å skrive boken av forfatteren William Hoffer. Betty Mahmoody var en helt normal kvinne som bodde i USA. Hun forelsket seg i en Iransk lege, som så vidt hun visste var han en såkalt amerikansk iraner. Det vil si at han hadde iransk bakgrunn og tro, men utenom det oppførte han seg som en vanlig amerikaner. Han forventet verken at Betty, eller datteren de fikk sammen, Mahtob skulle bære noe sjal, eller ordre etter islamsk tro. Moody (mannen) vil så gjerne at Mahtob skal besøke familien hans, ettersom det var lenge siden sist. Og han var bestemt på de skulle reise til Iran. Betty hadde aldri likt familien til Moody, de var nedlatende og frekke mot henne. Men hun gav etter og ble med på en to ukers ferie med familien til Moody. Noe hun aldri skulle gjort, to uker ble til tre uker. Tre uker ble til fire måneder. Moody tok passet til både Betty og Mahtob. De skulle bli der for alltid. Mishandlingen begynte, han slo henne, sparket henne, låste henne inne i flere dager. Han tok til og med Mahtob, det eneste Betty hadde igjen av kjærlighet og trygghet, fra henne. De flyttet fra familien hans og inn i eget hus. Betty måtte bære burka og ordre etter mannen hennes, som hadde gått fra å være en kjærlig far og ektemann, til en tyrann. Betty prøvde alle utveier. Hun ville tilbake til USA, tilbake til hjemmet sitt. Men ”ikke uten min datter”. Vi følger Betty og Mahtob videre i kampen tilbake til USA, hvor de endelig endte opp. Betty og Mahtob har nå skiftet navn og flyttet slik at Moody ikke vil finne dem.

Jeg syntes denne boken var spennende og på en måte uvirkelig. For meg er det uvirkelig og bli mishandlet, skjule meg under sjal, og bli behandlet nedlatende. Jeg klarte virkelig ikke å legge fra meg boken, for det var alltid noe nytt og spennende rundt hjørnet. Og mens jeg satt og leste hadde jeg alltid en underliggende tanke om at det virkelig hadde skjedd med Betty. Det var ikke en historie, men et liv. Det var nok også dette som fanget meg.
”Ikke uten min datter” er en fantastisk bok som jeg anbefaler alle å lese. Og hvis man blir fanget av denne boken er det også en toer som omhandler livet videre.

Man trenger bare de seks ordene!

Den vanskelige parten ved å lage en mikronovelle er å få inn en "historie" i seks ord. Seks enkle ord skal kunne forklare en handling. I en slik novelle blir mange hjelpemidler som skildring, tankereferat og sjeling satt til side, mens handlingsreferat blir hoveddelen. enkelt og greit, og uten det overflødige, som det stod i A-magasinet 3. august. Jeg personlig syntes dette er en veldig morsom og enkel måte å få fram en handling eller mening. Som A-magasinet også skriver, er at det er en skrivemåte ungdommen liker veldig godt. Noe som ikke overasker meg. Det er en enkel, morsom måte å få fram en mening på.



En mikronovelle: Jeg kunne spist en hel kamel



Bilde fra: http://flickrcc.bluemountains.net/index.php?terms=hungry&page=3&edit=yes&com=no